Veblungsnes-runene som falt ned
Det stod
nylig i Åndalsnes Avis en artikkel om
Veblungsnes-runene som falt i havet, og redaksjonen etterlyste om det
kunne være noen som kunne fortelle noe om dette. I den forbindelse kan
meddeles:
Den første beretning på trykk om
disse runene er antakelig i historikeren Gerhard Schønnings bok om hans
reise f Romsdalen 1.
1770-årene. Han skriver at han
på det Kongelige Bibliotek i København fant
en håndskreven beretning
ingitt til statholderen i Norge, Chr. Rantzau, av provst M. Tyrholm.
Denne avskriften av runene er feilaktig gjengitt, og stort bedre
er heller ikke avskriften som Schønning forsøkte å gjengi. Ingen
visste den gang hva tegnene betydde, og Schønning kommer med de
forunderligste gjetninger som alt er fri fantasi. -
Det gikk over 100 år før for runeforskningen kam
så langt at man med sikkerhet kunne tyde runene. Den fremste var
professor S. Bugge, med sitt verk: ”Norges Indskrifter med de eldre
Runer”. I 1871 ble runene undersøkt av adjunkt Bendiksen fra
Kristiansund. Hos eieren av Veblungsnes fikk han låne en notbåt, og
hadde med en stige som ble reist opp- fra den fortøyde båten. Han tok
avtrykk av tegnene. Senere kam arkivar Korea og historikeren G. Storm
til. De forsøkte å fotografere runene, — men da tie ikke ble oppkritet,
og båten beveget seg, ble det ikke noe resultat. De hadde også med i
båten, som de rodde fra Veblungsnes, stige og mannskap. Om denne ferden
— og en historisk oversikt — står å lese i en stor førstesides artikkel
i Aftenposten av 21. juli1895. En lignende, artikkel stod i samme blad
den 27. oktober 1895 Koren var da sammen med land R. Wolff under
gunstigere for hold enn f0rste gang. Også nå prøvde de å fotografere
tegnene, men uten sariige resultat. Heller ikke nå kritet de opp runene
som var lite synlige 1 fjellsida. Derimot fikk de gode og nøyaktige
avtrykk i eltet leire på 10 forskjellige plater, og disse ble senere i
Trondheim avstøpt i gips og satt sammen i en treramme.
Det knytter seg en
fornøyelig historie til denne ekspedisjonen. En gammel mann fortalte meg
for over et halvt århundre siden følgende: R. Wolff hadde som før lånt
notbåten til Onsum, og de seilte ut til Runehammeren. En ungdom fra
Lesja var med som hjelpesmann.
Over til side 5
H an hadde ikke vært på
saltvann før, og lot som han ikke hadde kjennskap til flo og fjære. Det
var fjære sjø da de la til, og de la båten på skrå inn mot fjellsida
slik at mastespissen 1a, an mot hammeren. Det begynte å flø, — og båten
krenget over. For å finne en forklaring på dette bemerket lesjingen: ja
anten ha stongje vokse, enn so he håmåre segje.
Noe nøyaktig fotografi
eller tegning som viser runene med terrenget omkring finnes neppe. --
Det eneste er englenderen Prittchett's skisse fra 1875, fra hans bok
”Gamle Norge”. Det var nylig gjengitt i Åndalsnes Avis.
Sommeren 1935 rodde jeg
Bit sammen med Kristian Juel Johansen fra Veblungsnes. Jeg hadde med en
lang, lett stige. Den festet jeg med tau ovenfra. Jeg krittet opp
bokstavene og tok noen bilder. Været var ikke bra, og bildene ble ikke
gode nok, men vi bestemte oss til å ta en ny tur, det hastet det jo ikke
med. Hammeren hadde jo stått der siden ”verdens skapelse”, og ble vel
hengende der i all evighet. Men akkurat den høsten ramlet hammeren ut.
Årsaken kale til det kan
være flere. Fremste - del av hammeren hang delvis ut i lufta etter at
bølgene hadde undergravet terrenget.
Oppå hammeren var det en
del små sprekker hvor vannet kunne sige inn til isspreng. Men en
medvirkende årsak var antakelig at den nye vegen ble skutt ut like over
hammeren ved inngangen tit tunnelen, -- bare noen få meter unna.
Rystelsene ved skuddsalvene forplantet seg nok til hammeren. Da Kristian
fikk rede på dette, rodde vi ut dit for å se på ulykken.
Hammeren var borte, --
bare en del blokker lå igjen på en flate i flomålet, men det meste var
ramlet på sjøen og var ikke synlig. Den store steinhella i flomålet lå
der som før runene forsvant. Alle steinene hadde ny bruddflate og var
ikke av det utseende at de kunne ha dannet fremkanten i fjellsida.
Et par år senere fikk jeg
kjennskap til at Skandinavias kanskje mast kjente runeforsker, professor
Otto von Friesen, i Uppsala hadde skrevet noe om innskriften. Jeg tillot
meg å sende ham et par fotos jeg hadde tatt, og fortalte om hvorledes
situasjonen nit var. Jeg fikk et takkebrev tilbake samt, en bok han
hadde skrevet, ”Runorna i Norden”. I denne har innskriften fått en meget
stor omtale og gransking. På en overbevisende måte slår han fast at det
må leses EIRILAR WIWILA, som betyr mannen WIWILA av erulerstammen, og at
det er innhugget omkring år 506 e. Kr.
Det vitas en god del om
erulerne, et krigerfolk som på den tid fartet omkring i Europa, og
var hest opp tit
Vestlandets kyster, Og hvorfor hadde Wiwila, hugget sitt navn på
fjellveggen? Kanskje det var for å markere at det var hans ”land” den
indre del av Romsdalsfjorden. Eller kanskje båten han var i lå der i
vindstilla, og de ikke hadde noe
gjøre på, og så fant de på
å feste lederens navn på fjellet, -- for moro skyld, — noe som
også hender i våre dager.
1 1972 b1e det gjort forsøk på å klargjøre om det var noe å finne
nedenfor den store steinhella i vannkanten. Noen karer, fra Ålesund
Sportsdykkerklubb - kom til. Jeg var med som kjentmann. De kunne berette
at det av hammeren var lite igjen nedenfor flomålet. Det var en djup
grøfse i den bratte botnen etter skredet som hadde sopt nedover og
styrtet utfor marbakken og ned i brådjupet. Bare en stor blokk Jigger
fremdeles ca. 4 m. under havflaten, og det var den Norwegian Contractors
sammen med sportsdykkere, atter fra Ålesund, nå nylig forgjeves forsøkte
å heve. Men det er lite trolig at det kan stå noen runer på den. Da
hammeren (knausen) falt ut, fant nok fremkanten med tegnene ut som et
stein ras og - gled videre ned i brådjupet, — og er tapt for alltid.
Innskriften var en av de
mest. særmerkte i Skandinavia med hensyn til alder, art og plasserring i
landskapet, så det var sørgelig at den skulle forsvinne, og uten at det
ble tatt brukbare bilder mens den ennå sto der. Von Friesen's nå
antikverte bok, samt filmer jeg hadde, gikk tapt under krigen. De
vedstående svake bildene er oppfotografert fra gamle fotos, og de er
antakelig de eneste som finnes.
|
Odd Meringdal eller redaktør Larsen skrev dette
21.10 1980 |
Eirilar Wiwila får
fortsatt hvile i sjøen utenfor Runehammeren.
De gamle runene
har nå lagt i sjøen i 45 år
Utenfor Kobbehola - i Runehammeren —
har farne generasjoner kunnet se innrisset runetegnene EIRILAR
WIWILA, og folk mener at dette er de eldste runer som er blitt
påvist i Skandinavia. Men for 45t år siden — den 20.—21, oktober
1935, oppdaget fork at runehammeren var ramlet i sjøen og, der nede
i dypet hviler disse gamle runene. Sist lørdag ble det gjort et
forsøk på å få runene opp fra dypet. Norwegian Contractors
”Conlift”, som kan løfte 4—500 tonn, ble stilt til velvillig
disposisjon og mannskapet jobbet i timevis. Det samme kan sies - om
Ålesund Sportsdykkerklubb
sans med 8 friske karer drev på og
forsøkte å feste en slings rundt den steinblokka som man antok
runene var risset inn på. Men blokka hadde en slik beskaffenhet at
slingsen ikke festet, den gled stadig vekk av, og etter 3—4 timers
opphold i sjøen var det bare å gi opp.
Skuffelsen var til å ta og føle på
hos a11e som var med fra mannskapet ombord på ”Conlift” til de
innsatsfylte dykkerne fra Ålesund som nå for annen gang har
undersøkt området her. Forrige gang var i 1972.
Men til tross for skuffelsen fikk
man slått fast at framgangsmåten vil være å bore hull og sette inn
jernbolter for på den måten løfte den opp. Blokka ligger ute på.
stupet, så hvis den drar videre ut er den tapt. Og videre: Man vet j
o ikke om runene er på denne, blokka, eller på en annen, eller
kanskje på en som alt er dratt ut på djupet, — for alltid. Er så
tilfelle vil nok Eirilar Wiwila få sove i fred for alltid.
Runene sto i sin tid 2—3 favner opp
fra sjøen og ingen vet i dag hvem som har risset runene inn i det
harde fjellet. Ekspertene mener de skriver seg tilbake til 4.—6.
århundre etter Kristus, noen har tydet navnet till jarlen Wiwila,
andre at han kunne tilhøre en folkestamme i sydøst-Europa som kalte
seg for eirilene. Ja, hvem vet hvem som har forvillet seg hit opp på
denne tiden. På 800-tallet drog jo til og med finnmarkingen Ottar
den lange vegen sydover til Hedeby i Danmark og derfra over til den
engelske kongen i London med sine skinnvarer.
Runene
forsvant i 1935
Runene ga omsider navn til
Runehammeren - og i senere til Runehammertunnelen. De var i sin tid
fotografert - og avtegnet, bl.a. av den engelske turisten
Pritchett, sommeren 1875, slik at ettertida vet hvordan runetegnene
så ut.
Men i tidsrommet 20.—21. oktober i
1935 forsvant runene ut i sjøen. En steinblokk på omkring 40—50 kvm
ramlet da ut og siden har ingen sett innskriften.
Eieren av Innholmen, Petter Dalset,
som den 19. oktober dette året kom roende forbi her, så runene som
han hadde gjort sa mang en gang før, men da han mandag 21. oktober
1935 var på veg til Veblungsnes var runene forsvunnet. En stor, stor
kulturell verdi var forsvunnet.
Også Kr. Juul Johansen, som var på
fisketur på fjorden på denne tiden, hadde sett at ett eller annet
hadde skjedd borte i Runehammeren og han rodde nærmere for å se hva
som hadde hendt.
Han fikk da se at en del store
steiner sto opp fra sjøen, men at mye kanskje hadde ramlet lenger
ut. Noen år senere det en eller annen som malte en hvit ring der
hvor steinene ramlet ut, slik at man skulle vite hvor det
var.
Så snart runene hadde forsvunnet,
ble de naturligvis mer verdifulle enn da de sto i fjellet, synlig.
Her som med mye annet: evig eies kun det tapte.
(Over til side 41
(Forts. fra side 1)
I
1939 ble det undersøkt om det var mulig å få støtte hos, det
offentlige, men så kom krigen og man fikk andre ting å tenke på,
runene ble liggende hvor de har lagt siden 1935. I verste f all kan
de ha rutsjet sa langt ut at de aldri vil bli funnet igjen. Men
dersom fjellhammeren har glidd sakte ut, kan det jo tenkes at den
har lagt seg til ro lenger oppe.
Stedet undersøkes
Opptakten til en undersøkelse av
grunnen ble tatt av Odd Meringdal i 1972, som sekretær i
kulturutvalget. 3. påskedag 3. april samme år, gikk Roar Skjelbostad
ned til en stor steinblokk som lå på bunnen, men med såvidt mye
tang og tare og slam som lå. over steinen, var det naturligvis ikke
så lett å se noen inskripsjon. Han var ned omlag 30 meter, Ole Wenge
var med som kjentmann i området.
For den som måtte være interessert i
å vite sånn omlag hva de skal lete etter nede i sjøen, har adjunkt
B. E. Bendixen i 1871 tegnet opp runene. De skulle være omlag 6
tommer høye, det via si ca. 15 cm. Det vanskelig å komme inntil med
båt, kunne han berette, det lå nemlig en steinhelle - på 81/2 X 5
alner under runene.
23. april 1972 var det Ålesund
sportsdykkerklubb som undersøkte stedet og til stede var bl.a. Johan
Slinning, Torkild Nordheim, Torbjørn Eide, Jan Olav F1atmark. Til
sammen var det 8—10 dykkere sum ankom Åndalsnes lørdag 22. april for
å ta fatt på forberedelsene til dykkingen.
En stor steinhelle som i omlag 4
meter under vannspeilet ble undersøkt, men man så intet som tydet på
runeinskripsjon. Dersom inskripsjonen ligger vendt ned, vil eneste
mulighet for å få klarlagt dette være å få steinblokka opp.
Mange
teorier
Med så vidt gamle runer er det
naturlig at det vil by på vanskeligheter a tyde hva de betyr.
Professor Sophus Bugge, som undersøkte runene, mente de også kunne
tyde jarlen Wiwila, men hvor han kom fra eller hvem han var, se det
var ikke lett å svare på. Kanskje jarlen også var død her og at det
var andre som risset inn dette ettermæle.
En annen som har filosofert over
spørsmålet er dr. Job. de Besche, Høvik. Han var av den oppfatning
at det kanskje var til minne om Wifil sækonge, sønn av Halfdan den
gamle. Sæ-konge er en slett oversettelse til Mørejarl fra dårlig
munkelatin som Mørejarlene kjente til. Således kjenner man til at en
Mørejarl anførte vikinger fra Loire-elvas munning, plyndret Roma og
fengslet paven som matte kjøpe seg fri med en stor sum 1øsepenger.
Fra historien finner man Wifilsburg i Sveits, det nåværende Advence,
som han trodde kunne stå i forbindelse med denne jarlen.
Torbjørn Wifilson vandret ut fra
Island tit Grønland, og hans datter ble gift med Eirik Raddes sønn,
Thorgil, så
navnet Wifil var kjent i Norge i gammel tid. Det er muligens av
keltisk opprinnelse, hvor man finner navn som Fifilstream.
I Danmark har. man funnet navn som Wipul, Wifil, Vilpulnes osv., og
dr. Besche kunne også merke seg it det kunne være
en viss forbindelse mellom
Wiwil og
Veblung.
Om disse runene noensinne kommer opp i dagslyset igjen, vil de
kanskje bli omgitt med stor interesse og gransking for
å
se
hva man kan finne ut av dem.
|
Understående skrevet av stud. philol. Stein
E. Farstad, universitetet i Oslo Åndalsnes Avis 29.jan 1991 |
Runene, de gåtefulle
skrifttegn
På ”Runeberget” utenfor Veblungsnes
fantes fram til 1935 en runeinnskrift fra ca 500 e Kr. I Ei bok
om Rauma finnes en liten artikkel om innskriften som dessverre
bygger på til dels foreldede forskningsresultater. Følgende
artikkel vil derfor trekke opp hovedlinjene i dagens syn på
innskriften og samtidig gi en del bakgrunnsinformasjon om de
”mystiske” runene i sin alminnelighet. Hvor kom runeskriften
fra? Hvilket språk gjengir de eldste innskriftene, og hva var
det egentlig romsdølen (?) som hogde tegnene for omtrent 1400 år
siden ville fortelle
Opphav
og alder
Runene
er det eldste kjente skriftsystem som ble brukt av germanske
folk. Alfabetet, som blir kalt futhark etter de seks første
runene, finnes i en eldre utgave fra ca 150—170 e Kr. samt en
del yngre varianter som stort sett gikk av bruk på 1400-tallet.
I Dalarna i Sverige fantes riktignok en levende runetradisjon så
å si frem til vare lager. Man regner i dag med at runealfabetet
har blitt til i tiden omkring Kristi fødsel. Hvor det oppstod er
fremdeles en uløst gåte. En rekke forskere tenker seg gamle
alfabeter fra Nord-Italia som mulige opphav, mens andre mener
Latin eller gresk er et mer sannsynlig utgangspunkt. Vi skal
ikke her grave oss ned i detaljer, men nøye oss med å fastslå at
runealfabetet uten tvil er beslektet med alfabeter fra
middelhavsområdet og at utformingen av runetegnene har skjedd i
en tid da germanske stammer hadde kontakt med skriftkulturer i
dette området.
Utbredelse
og antall
Runeinnskrifter fra den eldste perioden
finnes fra Skandinavia i nord til Romania i sør, og fra Polen i
øst til England i vest. Med andre ord finner en innskrifter fra
hele det området som i jernalderen mer eller mindre permanent
var befolket av germanske stammer. Alt i alt finnes ca 180
innskrifter med den eldre futhark. Størstedelen er funnet i
Skandinavia (over 60 bare i Norge) og forekommer hovedsaklig på
våpen, smykker, redskap og steiner. Innskriftene er jevnt over
korte, og består som oftest bare av 2—3 ord — en av dem er som
regel navnet på gjenstandens eier eller på den som risset
runene. Innskrifter på steiner var ikke sjelden en form for
minneskrift over en avdød. Runetegnene var nok opphavelig ment a
skulle skjæres inn i treverk med kniv. Dette går tydelig frem av
runenes form. Siden horisontale linjer ville være vanskelige å
skjelne fra årringene i treverket, satte en tverrstrekene på
skrå — og stilt var det runene fikk sin karakteristiske kantete
form. Av naturlige årsaker er det bevart svært få
tre-gjenstander med urnordiske runeinnskrifter.
Språket
Språket vi møter i de eldste
runeinnskriftene kalles som oftest urnordisk og er grunnlaget
for alle nordiske språk. Urnordisk har or mer alderdommelig preg
enn noe annet germansk sprak vi har kjennskap til. Ordene er
svært lange og rike på vokaler, noe som må ha gjort språket
klangfullt. Noen av de personnavnene vi møter i innskriftene,
kan illustrere dette: StainawarjaR (i dag Steinar) og
HariwulafaR (i dag Herolf). Et av våre mest kjente navn Olav
ville i urn. hett AnulaibaR. Men innskriftene er som sags svært
korte og gir bare et ufullstendig bilde av våre forfedres språk.
Hvem
risset runene på ”Runeberget” og hvorfor?
Øst for munningen av ”Yste elva” finnes en
klippe som på folkemunnne blir kalt «Runeberget». På en loddrett
flate ca 3,5 meter over havoverflaten fantes inntil 1935 en
urnordisk runeinnskrift. Innskriften var hogd inn vannrett på
bergveggen og var ca 120 cm lang. Et stykke under innskriften
var bergveggen sterkt uthulet. Trolig har sjøen brutt los store
deler av fjellet og vasket det bort. Siden klippen ellers er
utilgjengelig, må en anta at det tidligere fantes en berghylle
der som klippeveggen nå er uthulet.
Det var på denne vår tidlige «forfatter
stod da han møysommelig hogde inn sitt budskap. Arne Randers
Heen som undersøkte Runehammeren i 1930, tenkte seg at en båt
ble liggende ved bergveggen i vindstilla og at noen av
mannskapet hogde lederens navn på berget for moro skyld. Dette
er nok vel fantasifullt. En må huske på at kunsten å risse runer
bare var kjent av et fåtall innvidde, og dessuten var runene så
jevnt og tydelig risset at runemesteren neppe kan ha utført
arbeidet fra en båt. I ”Ei bok om Rauma” refereres runeforskeren
Otto V. Friesens lesemåte av innskriften: eirilaR wiwila, som
skulle bety «mannen Wiwila av herulerstammen.» Denne lesemåten
og tolkningen har forskningen forlengst forlatt. Gode
fotografier og avstøpninger avslører at det som stod på
«Runeberget» snarere var «ek irilaR Wiwila» — Jeg runemesteren
Wiwila eller eventuelt «ek irilaR Wiwila» — Jeg, Wiwilas
runemester. Begrepet irilaR var etter alt å dømme en
rangbetegnelse på en aktet, høytstående person som trolig kunne
utføre kultiske handlinger (hedensk prest) og som behersket
rune-kunsten. Ordet henger neppe sammen med stammenavnet Heruler
slik som enkelte tidligere har hevdet.
Trolldom?
Det er mulig at det tidligere gårdsnavnet
Veblungen er beslektet med mannsnavnet Wiwila. Runerisseren kan
derfor ha vært en lokal ”størrelse”, Trolldom og magi møter oss
påfallende ofte i de urnordiske innskriftene, og kanskje var
også Veblungsnesinnskriften et forsøk på å få makt over
naturkreftene. Siden innskriften var vendt mot sjøen, er det
mulig at runerisseren prøvde å påvirke vind og vær for å sikre
ferdselen på havet.
Runemestrene hadde etter all sannsynlighet
en viktig stilling i samfunnet. De kunne gjennom runemagi hjelpe
stammemedlemmene med å beskytte seg mot sykdom og død, komme en
fiende til livs diet gjøre seg usårbare i kamp. Men runene kunne
også brukes til mer fornøyelige ting som å vinne en kvinnes
kjærlighet o.l. Det må likevel understrekes at vi fremdeles vet
svært lite om hva runeinnskriftene egentlig ble brukt til.
|
|
|
|