Eirilar Wiwila får fortsatt hvile i sjøen utenfor Runehammeren.

De gamle runene har nå lagt i sjøen i 45 år

 Utenfor Kobbehola - i Runehammeren — har farne generasjoner kunnet se innrisset runetegnene EIRILAR WIWILA, og folk mener at dette er de eldste runer som er blitt påvist i Skandinavia. Men for 45t år siden — den 20.—21, oktober 1935, oppdaget fork at rune­hammeren var ramlet i sjøen og, der nede i dypet hviler disse gamle runene. Sist lørdag ble det gjort et forsøk på å få runene opp fra dypet. Norwegian Contractors ”Conlift”, som kan løfte 4—500 tonn, ble stilt til velvillig disposisjon og mannskapet jobbet i timevis. Det samme kan sies - om Ålesund Sportsdykkerklubb

sans med 8 friske karer drev på og forsøkte å feste en slings rundt den steinblokka som man antok runene var risset inn på.  Men blokka hadde en slik beskaffenhet at slingsen ikke festet, den gled stadig vekk av, og etter 3—4 timers opphold i sjøen var det bare å gi opp.

Skuffelsen var til å ta og føle på hos a11e som var med fra mannskapet ombord på ”Conlift” til de innsatsfylte dykkerne fra Ålesund som nå for annen gang har undersøkt området her.  Forrige gang var i 1972.

 Men til tross for skuffelsen fikk man slått fast at framgangsmåten vil være å bore hull og sette inn jernbolter for på den måten løfte den opp. Blok­ka ligger ute på. stupet, så hvis den drar videre ut er den tapt. Og videre: Man vet j o ikke om runene er på denne, blokka, eller på en annen, eller kanskje på en som alt er dratt ut på djupet, — for alltid. Er så tilfelle vil nok Eirilar Wiwila få sove i fred for alltid.

Runene sto i sin tid 2—3 favner opp fra sjøen og ingen vet i dag hvem som har risset runene inn i det harde fjellet.  Ekspertene mener de skriver seg tilbake til 4.—6. århundre etter Kristus, noen har tydet nav­net till jarlen Wiwila, andre at han kunne tilhøre en folkestamme i sydøst-Europa som kalte seg for eirilene. Ja, hvem vet hvem som har forvillet seg hit opp på denne tiden. På 800-tallet drog jo til og med finnmarkingen Ottar den lange vegen sydover til Hedeby i Danmark og der­fra over til den engelske kon­gen i London med sine skinn­varer.

Runene forsvant i 1935

Runene ga omsider navn til Runehammeren - og i senere til Runehammertunnelen. De var i sin tid fotografert - og avteg­net, bl.a. av den engelske tu­risten Pritchett, sommeren 1875, slik at ettertida vet hvordan ru­netegnene så ut.

Men i tidsrommet 20.—21. ok­tober i 1935 forsvant runene ut i sjøen. En steinblokk på om­kring 40—50 kvm ramlet da ut og siden har ingen sett innskriften.

Eieren av Innholmen, Petter Dalset, som den 19. oktober dette året kom roende forbi her, så runene som han hadde gjort sa mang en gang før, men da han mandag 21. oktober 1935 var på veg til Veblungsnes var runene forsvunnet. En stor, stor kultu­rell verdi var forsvunnet.

Også Kr. Juul Johansen, som var på fisketur på fjorden på denne tiden, hadde sett at ett eller annet hadde skjedd borte i Runehammeren og han rodde nærmere for å se hva som hadde hendt.

Han fikk da se at en del sto­re steiner sto opp fra sjøen, men at mye kanskje hadde ramlet lenger ut. Noen år senere det en eller annen som malte en hvit ring der hvor steinene ramlet ut, slik at man skulle vite hvor det var.                      

Så snart runene hadde for­svunnet, ble de naturligvis mer verdifulle enn da de sto i fjel­let, synlig. Her som med mye annet: evig eies kun det tapte.

(Over til side 41

(Forts. fra side 1)

   I 1939 ble det undersøkt om det var mulig å få støtte hos, det offentlige, men så kom kri­gen og man fikk andre ting å tenke på, runene ble liggende hvor de har lagt siden 1935. I verste f all kan de ha rutsjet sa langt ut at de aldri vil bli funnet igjen. Men dersom fjellham­meren har glidd sakte ut, kan det jo tenkes at den har lagt seg til ro lenger oppe.

Stedet undersøkes

Opptakten til en undersøkelse av grunnen ble tatt av Odd Meringdal i 1972, som sekretær i kulturutvalget. 3. påskedag 3. april samme år, gikk Roar Skjelbostad ned til en stor stein­blokk som lå på bunnen, men med såvidt mye tang og tare og slam som lå. over steinen, var det naturligvis ikke så lett å se noen inskripsjon. Han var ned omlag 30 meter, Ole Wenge var med som kjentmann i området.

For den som måtte være in­teressert i å vite sånn omlag hva de skal lete etter nede i sjøen, har adjunkt B. E. Bendixen i 1871 tegnet opp runene. De skulle være omlag 6 tommer høye, det via si ca. 15 cm. Det vanskelig å komme inntil med båt, kunne han berette, det lå nemlig en steinhelle - på 81/2 X 5 alner under runene.

23. april 1972 var det Ålesund sportsdykkerklubb som undersøkte stedet og til stede var bl.a. Johan Slinning, Torkild Nord­heim, Torbjørn Eide, Jan Olav F1atmark. Til sammen var det 8—10 dykkere sum ankom Åndalsnes lørdag 22. april for å ta fatt på forberedelsene til dyk­kingen.

En stor steinhelle som i om­lag 4 meter under vannspeilet ble undersøkt, men man så intet som tydet på runeinskrip­sjon. Dersom inskripsjonen lig­ger vendt ned, vil eneste mulighet for å få klarlagt dette være å få steinblokka opp.

 Mange teorier

Med så vidt gamle runer er det naturlig at det vil by på vanskeligheter a tyde hva de be­tyr. Professor Sophus Bugge, som undersøkte runene, mente de også kunne tyde jarlen Wi­wila, men hvor han kom fra eller hvem han var, se det var ikke lett å svare på. Kanskje jarlen også var død her og at det var andre som risset inn dette ettermæle.

En annen som har filosofert over spørsmålet er dr. Job. de Besche, Høvik. Han var av den oppfatning at det kanskje var til minne om Wifil sækonge, sønn av Halfdan den gamle. Sæ-konge er en slett oversettelse til Mørejarl fra dårlig munkelatin som Mørejarlene kjente til. Således kjenner man til at en Mørejarl anførte vikinger fra Loire-elvas munning, plyndret Roma og fengslet paven som matte kjøpe seg fri med en stor sum 1øsepenger. Fra historien finner man Wifilsburg i Sveits, det nåværende Advence, som han trodde kunne stå i forbindelse med denne jarlen.

Torbjørn Wifilson vandret ut fra Island tit Grønland, og hans datter ble gift med Eirik Raddes sønn, Thorgil, så navnet Wi­fil var kjent i Norge i gammel tid. Det er muligens av keltisk opprinnelse, hvor man finner navn som Fifilstream.

I Danmark har. man funnet navn som Wipul, Wifil, Vilpul­nes osv., og dr. Besche kunne også merke seg it det kunne være en viss forbindelse mellom Wiwil og Veblung.

Om disse runene noensinne kommer opp i dagslyset igjen, vil de kanskje bli omgitt med stor interesse og gransking for å se hva man kan finne ut av dem.