6310 VEBLUNGSNES I ROMSDAL   

         

Molde og Romsdals Turistforening Årbok 1979: ”Huler i Romsdal.” av Nils Parelius

Setneshulen eller Krystallhulen Denne hulen er lite kjent, enda den hører til de største i Romsdal. I sin beskrivelse over Romsdals fogderi fra I768 skriver Hans Peter Schnitler (s. 69-7(1): «Udi et Bjerg strax oven for Huusene paa Garden Weblung finder i en temmelig Strækning Norske Chrystal, som med liden Omkostning lader seg adskillige fra Bjerget i store flade Stykker             En pr¢ve av dette krystallet fikk rektor Gerhard Schøning h¢sten 1773 tilsendt fra sognepresten i Grytten Jonas Jacob Schanke, som Schøning hadde bodd hos under sin reise gjennom Romsdal samme sommer_ Schanke ga senere noen suplerende opplysninger: <<Av Chrystal-Steen overfor Gaarden Weblung er nu ei stort mere at finde uden inden i en Huule i Klippen, hvor man ei kan naae den uden Minering. Av samme Huule eller Sprekke i Bjerget udvelder et mineralsk Vand, som ei borttørrer eller fryser, hvorav Chrystallet og mueligens coaguleres_ Eliers følger nogle Steene til Prøve av den, som er tilbage.» (Romsdals Sogelags årsskrift 1974, s. 71,74).   Dette er altså første gang at selve hulen nevnes. I sitt verk «Reise giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774 og 1775» omtaler Schøning krystallhu]en på grunnfag av Schankes opplysninger. Han tilføyer for egen regning: Stedet fortiener n¢iere Undersøgelse. (B .l s. 154.) Hulen er ikke nevnt av den ellers så meget grundige Bastian Dahl. Men Amund Helland giengir Schønings omtale under avsnittet om huler i Romsdal (B.I s. 167). Ellers kan jeg ikke se at hulen har vært nevnt noe sted. Det må vel ha vært engang i 1950 at oberst Ivar Navelsaker nevnte hulen for meg og anbefalte mega to en tur til den. Men det var først 14. juni 1977 at dette ble fulgt opp. Ola Gjendem og jeg fant at det nå kunne være på tide, siden det var gatt 204 år siden Schøning hadde anbefalt en nærmere unders¢kelse. Den sparsomme litteratur ble student. og utrustet med fakler, fyrstikker, lommelykt, tau, måleband og for Olas vedkommende også hjelm, dro vi en ettermiddag innover til Henry Skotte på Setnes. som hadde lovet å være med som f¢rer. Han hadde selv vært et stykke inn i hulen, men s¢nnen som vi snakket med før vi startet hadde vært helt inne. Vi kjørte til garden til Roe Setnes og traff eieren på tunet. Han pekte ut den største fjell­hammeren oppe i fjellet, en svart hammer med et lysere parti. 1 underkant av denne hammeren var åpningen. Han rådet oss til å bruke tau festet ved inngangen for a være sikker på å gjenfinne den. Etter anvisning fra Roe Setnes tok vi av langs en svak sti eller kutråkk gjennom tett løvskog frem til et gammelt vannverk, videre bratt opp gjennom storsteinet ur og inn på en liten sti som forte rett opp mot hammeren. Vi var fremme ved den etter 28 minutters rolig gange fra tunet, med kort hvil innlagt. Under foten av hammeren strekker det seg en ganske høy barriere av store steinblokker. Vi gikk opp på den og ned på «innsiden». Et raskt overblikk viste at inngangen måtte være hen imot høyre side av hammeren. Det viste seg at det var to sma innganger, nærmest hull. med et par meters mellomrom, adskilt av en stor steinblokk. Ola Gjendem gikk ned i åpningen til h¢yre, Skotte og jeg til venstre og møttes så umiddelbart innenfor. Inngangen til venstre er kanskje den letteste. De første meterne innover er hulen trang, og det er lavt under taket. Det egyptiske mørke oppslukte oss etter fa skritt, slik at det var n¢dvendig å tenne lykt og fakkel. Gangen skråner stadig nedover og utvider seg snart betydelig både i bredde og h¢yde. Gulvet er dekket av større og mindre stein­blokker, som vi dels omgikk, dels krabbet over. Ca. 6-8 meter innenfor åpningen, omtrent der hvor gangen begynner a vide seg ut, merket vi en sterk trekk som fikk fakkelen tit a blafre livlig. Her står en liten varde på en steinblokk. Deler av greiner lå også hist og her og hyssingsnører 1øp langs bunnen. Tauet hadde vi festet like innenfor åpningen, og Ola Gjendem som gikk f¢rst, ga oss tau etter hvert som vi avanserte. Trekken opphørte etter få meter. Hulen var stort sett tom, men enkelte steder dryppet det fra taket. Visstnok fra en kalkholdig åre som går innover det meste av hulen. Vi sa også dryppstein i taket noen steder. Hulen ble etterhvert så vid og taket sa høyt at lyskildene bare ga oss sparsom oversikt, enda vi nå hadde 2 fakler og en kraftig 1ykt i virksomhet. 0la Gjendem fortsatte heft inn i hunnen, hvor hulen smalnet sterkt av, og hvor det ble noe sleipt. Han gikk da ut hele tauets lengde, 71,5 meter, og hvor han stoppet var det en liten forlengelse på 1 a 2 meter.   Hulens lengde skulle da være ca. 73 meter. Når en vender og går i reining av utgangen, strekker det seg på venstre hånd en ur oppover. Vi tok av oppover ura som etterhvert flatet seg av. Vi hørte nå bruset fra en bekk. Vi svingte forbi noen store steinblokker og bort til bekken som går helt opp i hjørnet av hulen. Der bekken gar, er det sa lavt at en må krype bort til den for a slukke tørsten, noe Skotte og Ola Gjendem gjorde. Vannet var uventet lite kaldt, sa de. Bekken er synlig i ca. 1 meters lengde. Den kommer ut av ura og forsvinner inn i den. Vi skrådde så ned ura tilbake til tauet og returnerte langs det til vare respektive utganger.   Den største høyden på hulen er antakelig nokså langt inne, men uten nærmere undersøkelser våger vi ikke anslå den, heller ikke største bredde. Noen dager etter turen hadde jeg en telefonsamtale med Arne Randers Heen. Han har selv vært i hulen noen ganger. Han betegnet den nærmest som en skreppe i fjellet som følge av utglidning. Vi var enig om at bosetning kan det ikke ha vært tale om i den. Han opplyste videre at lærer Haugsvær fra Veblungsnes for ca. 50 år siden hadde funnet et skjelett nesten innerst i hulen. Han sendte det til undersøkelse og fikk oppgitt at det var av en bj¢rn. Han har selv sett noen ribben innerst i hulen, men om de fremdeles 1å der var vel tvilsomt.   Høsten 1977 snakket jeg også med Ingv. Moldsvor i Isfjorden som omkring 1970 hadde vært inne i Setneshulen. Innerst inne hadde han sett benrester, kjeveben med tenner, antakelig etter et rovdyr, muligens jerv.  Bjørn kunne det neppe ha vært. Vi tok med en rekke steinpr¢ver fra hulen. og disse har jeg vist til geologen f¢rsteamanuensis Inge Bryhni, samtidig som jeg ga ham en beskrivelse av hulen. Han uttalte at det dels dreide seg om finstripet gneis av vanlig type i Romsdal, og med dryppsteinsovertrekk. Dels var det også prøver av grovkrystal­insk kalkspat og av finkornet dryppsteinsformet overtrekk. Når det gjalt spørsmålet om hvordan hulen kunne være dannet, uttalte han omtrent dette: Det ligger nær å gjette at det først ble et brudd i berggrunnen ved at to store blokker eller lag gled i forhold til hverandre. I knusningssonen ble det da utfelt mine­raler fra fuktige oppl¢sninger som sivet ut gjennom berget. I dette tilfelle dreide det seg vel fortrinnsvis om kalsiumkarbonat (CaCO3). Senere kan vann som har rent gjennom sonen oppløst de snake kalkspatsonene igjen. I slike soner kan det ofte opptre velformede krystaller foruten av kalkspat også av kvarts, zeolitt etc.   Slike bruddsoner som kan ha vært årsak til denne huledan­nelsen, finner en på våre kanter oftest i retning nord-syd. Krystallhulen gar da også stort sett i denne retningen. Bildene fra Krystallhulen er tatt under en ny tur som Ola Gjendem og jeg foretok 26. juli i år. Hulen var da fuktigere enn under vårt besøk for 2 år siden. Det var nå spent ut hyssing fra inngangen og til bunnen og likeså opp henimot bekken.